Fagskriving

Den høyes tale, …eller?

I 1643 kom den islandske biskopen Brynjólfur Sveinsson over et gammelt pergamenthåndskrift med dikt om guder og sagnhelter. Disse diktene var ikke kjent av tidens lærde, men Brynjólfur var en gammel ringrev, og kjente igjen noe av det fra Snorre Sturlasons lærebok i Skaldskap, Edda. Brynjólfur mente at Snorres bok baserte seg på en enda eldre bok, som skulle være samlet inn av historikeren Sæmund frode[1]. Ringreven Brynjólfur mente nå at han hadde funnet Snorres kilder, og kalte derfor boka ”Sæmunds Edda.” Navnet Edda har senere blitt knyttet til denne boka, men det er lite trolig at Sæmund har hatt noe med den å gjøre. Nå kalles den heller ”Den eldre Edda,” mens Snorres bok kalles ”Den yngre Edda.” Diktene i Den eldre Edda blir derfor kalt eddadikt.

Den eldre Edda inneholder 29 gude- og heltedikt. Dessverre for oss manglet det åtte sider i Den eldre Edda da Brynjólfur fant den på Island, og det som sto på de åtte sidene er ubønnhørlig fortapt. Skriften og språket i boka skal visstnok vise at den ble skrevet på slutten av 1200 tallet. Diktene i boka gir oss verdifull kunnskap om den gamle, norrøne gudelære og om tro og idealer i Norden og Island på 1000 tallet.

Håvamål

”Den høyes tale,” eller ”Håvamål” som diktet også heter, er det lengste av alle eddadiktene med sine 164 strofer. Dette er i virkeligheten flere dikt og diktbruddstykker som er satt sammen. De skal ha blitt redigert under en felles tittel siden de alle er av belærende karakter. Diktet kan deles i flere frittstående deler, og mine kilder opererer med forskjellig antall. En kilde sier tre deler, en annen sier seks deler. Denne ulikheten i å lese Håvamål på må bare aksepteres.

Hovedinnhold

”Den høyes tale” er en lang rekke gode råd om hvordan den norrøne mann skal leve og te seg i hverdagen for et bondesamfunn. Det alle mine kilder er enige om, er at de første ca. 80 strofene danner den første delen, det som har vært kalt for ”ordspråkdiktet” eller mer dekkende, ”visdomsdiktet.” Her finner vi hverdagslige råd som går ut på at det skal vises måtehold, en skal være forsiktig, ikke skravle for mye, og man vet ikke hvor fiender lurer. Mot uvenner kan man ”fagert mæle / men falskt tenkje / og ljuging møte med lygn” (45). Det siste må jo sies å være et ganske friskt utsagn, sett med dagens norm. Videre, denne første delen fortsetter å ramse opp gode handlinger som å være beskjeden, gavmild og fornøyd med den skjebne man har fått. Helse er godt å ha, men også folk med skavanker kan ha gleder. Imidlertid er det viktigste at man kan skaffe seg et godt ettermæle, alle skal dø, ”men ordet om deg / aldri døyr / vinn du eit gjetord gjævt” (76). På samme måte som råd om gode egenskaper gis, advares det mot de motsatte egenskapene. Dumhet og godtroenhet snakkes det hånlig om. Det er lite eller ingen snakk om hedenske guder eller religiøse handlinger i denne første delen. Det eneste er i strofene 13 og 14 hvor det nevnes to navn fra mytologien, Gunnlod og Fjalar.

Når vi kommer forbi strofe 77 blir et litt vanskelig å bestemme oppdelingen i diktet. Imidlertid kommer ”Den høye” med ganske krasse utsagn om kvinnene. Den form for polemikk vi ser her minner om det vi kan finne i andre religioner i dag, blant annet islam og fundamentalistiske kristne grupper. Det er selvsagt mulig at andre religioner også forfekter slike tanker, dette vil ikke bli undersøkt her. ”På møyar-ord / er uvisst å lite / og på det som kvendi kved. / For på kvervande hjul / deira hjarto var skjapte, / brigd i brjost var lagd” (84). Jenter / kvinner er ikke til å stole på fordi deres hjerte er skapt på rullende hjul, altså deres følelser er sterke og svingende. Dette er noe som kan påvirke kvinnenes evne til å vurdere et forhold korrekt, og brukes blant annet i muslimske samfunn som argument for at kvinner ikke skal kunne vitne i kriminalsaker. I saker som ikke dreier seg om kriminalsaker kan to kvinner erstatte èn mann som vitne, av samme årsak.

I strofe 100 forteller Odin at ”Attende eg gjekk / med elskhugs voner, / var reint frå samling og sans…” Kjærlighet gjør blind, selv for den klokeste. Noe tilsvarende argumentasjon legges til grunn for at muslimske kvinner skal dekke seg til og senke blikket når de møter fremmede menn[2]. Når vi kommer til strofene 104 til 110 er ikke Odin snauere enn at han innrømmer svik mot en kvinne (Gunnlod), og beviser således at han også kan være ”uvisst å lite” på han også.

De neste strofene, 112 til 137, inneholder en del hverdagslige råd, og disse blir adressert til Loddfåvne, en ukjent figur.

Fra strofe 138 og utover beveger vi oss over i den norrøne religiøse mystikken. Strofe 138 er for øvrig interessant lesning, da Odin gjennomfører et offer med seg selv, til seg selv, for å vinne kunnskap og trolldomskraft. Han henger opp ned i verdenstreet i ni dager, såret og lidende i ren sjamanistisk stil. Nyere forskning påpeker at et offer til en gud eller tilsvarende krever tre elementer; en ofrer (a subject) en/noe som ofres (an object) og en offermottager (a recipient). Her utgjør altså Odin alle disse tre elementene alene ”gjeven sjølv til meg sjølv”. Det er ikke påvist noen sikre religionshistoriske paralleller til at en gud slik ofres til seg selv[3]. Uansett, ”Den høye” tilegner seg her visdom og trolldomskraft, og lister opp alt han kan gjøre.

Jeg nevnte innledningsvis at skriften og språket viser at ”Den eldre Edda” antakelig ble nedskrevet på slutten 1200 tallet. Det vil si at det har blitt skrevet ned i en tidsepoke etter at kristendommen har vunnet innpass. Deler av innholdet kan likevel sammenliknes med tekster som er flere tusen år gammel, altså i god tid før Jesu fødsel. Ikke desto mindre må det tas i betraktning at diktet er en form for restitusjon, og selv om dette skal være norrøn mytologi, kan det se ut til at det inneholder elementer som er påvirket av kristendommen.

For å kunne underbygge påstanden om at Håvamål inneholder elementer som er påvirket av kristendommen, er det behov for en kort orientering om samfunnsforholdene som rådet. Det norrøne samfunn var et mannssamfunn hvor æren sto høyt. Hadde du ikke krefter eller mot til å forsvare din egen og din families ære var du sosialt død. Kjønnsrollene var skarpt inndelt, og en mann som ble beskyldt for å utføre kvinnfolkarbeid ble dypt krenket. Noe slikt måtte hevnes, ingen god mann lot seg beskylde for ”ergi[4]”. Å kalle en mann for ”argr” (adjektiv for ergi) var et alvorlig anslag mot mannen og hele hans slekt. I den norrøne tiden hadde livet tre faser; barn, voksen og gammel. Ungdomstid slik vi har i vårt samfunn fantes det ikke begreper om. Du ble gammel den dagen du ikke lenger kunne brødfø deg selv. Alderdom ble altså definert ut fra en funksjonell betydning, ikke en aldersmessig betydning. Dette kommer fram av formuleringer som ”han ble blind og gammel” samtidig som vi kan lese om folk som til tross for at de hadde nådd en alder mellom 70 og 80 år ble betraktet som fryktløse krigere. Hvis du ble du blind i en alder av 40 år og ikke klarte å brødfø deg selv, ble du altså gammel. Samfunnet hadde på den tiden en svært negativ holding til de gamle. Dette røpes blant annet i Egils saga. Denne fryktløse helten og høvdingen som en gang var en av Islands største sønner ble hånet og ignorert på alderdommen og trakassert av arbeidskjerringer! Andre tilfeller av respektløshet viser seg i et tilfelle hvor vinteren var svært hard, og hvor det ble snakket om å sette ut barn og drepe gamle folk for å få bedre vær. Stort sett alt som samfunnet knyttet til alderdom, var negativt. De gamle var stive, svake, feige, stygge, kunne ikke hevne seg osv.

Jon Ivar Sigurdsson påpeker i en artikkel i det populærhistoriske magasinet Historie at det bare er i kirkelig litteratur og i Håvamål han har funnet positive uttalelser om alderdommen. I Håvamåls strofe 134 sies det blant annet at ”d'er ofte godt som dei gamle talar.” Dette er en formulering som oser av kristendomlig nestekjærlighet ovenfor en gruppe som tradisjonelt ble lavt rangert i det norrøne samfunnet. En påvirkning fra kristendommen her er ikke utenkelig.

Det er interessant at man finner igjen deler av Håvamål i den norrøne skapelsesberetningen, Gylfaginning. Da kong Gylve skal inn i ”Den høyes hall”, lar Snorre han sitere første strofe av Håvamål, den strofen om at du skal se deg om før du går inn en dør, fordi du ikke vet hvor fiender kan være. Håvamål blir sitert andre plasser i Gylfaginning også. Antagelsene om at dette diktet er en restitusjon og at det kan se ut som om at diktet har hatt påvirkning fra kristendommen bringer på banen spekulasjoner på om det er flere forfattere som har medvirket.

Har diktet aktualitet i dag?

Til det spørsmålet må man nok si både ja og nei. Jeg har ved et par anledninger tidligere påpekt likheter mellom utsagn og tema i diktet og andre religioners polemikk. Nå er det ikke sikkert at en muslim vil være enig i dette, men jeg ser helt klare likhetstrekk, og læren om det norrøne samfunn og mytologi har gitt meg større forståelse for muslimske samfunn. Spesielt dette med æresbegreper og de handlinger som gjøres for å opprettholde denne.

En strofe jeg liker godt, og som er like gyldig nå som den gang, er:

34
Omveg er jamt
til utrygg ven,
om midt i bygdi han bur.
Men beinvegar gjeng
til den gode venen,
om han er langt av lei

Det er omvei å dra
til en venn du ikke stoler på
om han så bor midt i bygda
Men veien er strak
til den gode venn
om han bor langt unna