Oppgave:
Hvilke holdinger til barn gir forfatteren uttrykk for?
Hva bør barn fortelles og hva bør de spares for?
Barnelitteratur er et omdiskutert tema og svært mange, fra foreldre, barnehagetanter og onkler til terapeuter synes å ha en mening om hva barn bør fortelles eller spares for, og om hvilket bilde av virkeligheten man bør gi dem. Anne Cath. Vestly har vært banebrytene på dette området og brydd seg lite om både ris og ros fra kritikere, som naturlig nok har kommet til vår ledende barnebokforfatter de siste førti årene. Ut fra spesielt bøkene "Ole Aleksander Filibom-bom-bom" og "Kaos og Bjørnar" vil jeg prøve å gi uttrykk for hennes holdninger til dette og forklare hvordan dette kommer fram i bøkene. Hun har uttalt seg mye om dette temaet og har sterke meninger om det. Hennes engasjerte holdninger, sterke meninger og glimrende barnebøker har til tross for en del kritikk gitt henne utallige priser og bøkene hennes er oversatt til et titalls språk.
"Ole Aleksander Fillibom-bom-bom" er den første boken i serien som handler om en liten gutt med dette navnet. Han bor i det høyeste huset i en passe stor by. Dette var de første bøkene til Anne Cath. og var meget populære spesielt gjennom hennes opplesning i radioen, hvor både barn og voksne "satt klistret". Allerede da skapte hun diskusjon gjennom at Ole Aleksander fikk vite at små barn ikke kom med storken, men kom fra magen til moren. På den tiden var det helt vanlig å fortelle barn dette, og mange raste mot henne. Skjellsordene flerret imidlertid av, og hun svarte med at "barn er like kloke som voksne, de fortjener å høre sannheten".
Anne Cath tok opp problematikken med at folk bor tett sammen lenge før det ble på mote å skrive om slikt. Og selv om hun tar dette sterkest opp i bøkene om Eurora i blokk Z berører hun temaet allerede i sin første bok om Ole Aleksander. Der forteller bestefaren om hvordan det lille huset som sto ved siden av det høysete huset i byen mistet all sin utsikt da det store huset ble bygget ved siden av. Det hele løser seg i historien til bestefar, ved at det store huset forteller det lille om hva det kan se fra utsikten sin, mens det lille huset forteller det store om hvordan det var der i gamle dager. Dette er et tydelig eksempel på Anne Caths måte å løse barns problemer på.
LES OGSÅ: Kristin Lavransdatter - Kransen
Dette er noe hun ofte har blitt kritisert for. Mange mener at man ikke bør gi barna enkle løsninger på problemer som er kompliserte. En aviskritiker skrev en gang at Anne Caths største, men kanskje eneste svakhet var at hun var "farlig nær en idyllisering a det å være liten".
Filosofien til Anne Cath. forsvarer likevel at hun gjør dette, og det kommer tydelig fram i intervjuene at dette gjøres med den fulle og hele hensikt. "Barn har større evne til å leve seg inn i detaljer enn voksne. De tar seg nær av hovedpersonens problemer og gleder seg over at de løser seg. Ingen får meg til å ta motet fra en liten stakkar." sier Anne Cath og står ved sin måte å skrive på. Hun skriver om slik hun mener folk bør være mot hverandre og mener det er viktig at barn får høre om dette. Hun håper det slår frø og smitter over på hvordan folk er mot hverandre. "Folk bør være folk mot hverandre" sier mormor til de åtte ungene, og hun er et godt talerøre for Anne Caths menneskelige holdninger.
LES OGSÅ: Slagord på russekortet
Sannheten er også at Anne Cath. alltid leder personene i bøkene opp i vanskeligheter, og tar opp problemer som få andre barnebokforfattere har hatt mot til å ta opp. I boken "Kaos og Bjørnar" tar hun opp problemer ved å sitte i rullestol, krig og våpen, og om menneskenes trussel mot hvalene. Det fine i denne boken er at alt kommer naturlig. Det er helt naturlig at mor og far til Kaos må på jobb. Det er helt naturlig at dagmammaens sønn har ryggmargsbrokk og sitter i rullestol. Ved å la de to guttene Kaos og Bjørnar leke at rullestolen til Bjørnar er et romskip, og ved at de to drar ut i verdensrommet for å hente hjelp fra andre solsystemer , tar hun opp samfunnsproblemet med alle våpnene vi har på jorda. De to leker at vesener fra andre solsystemer har kommet mye lengre enn oss på jorda og forstått at det er dumt med krig og våpen. De fremmede romvesenene kommer med en stor magnet og suger opp alle våpnene og sender det av gårde.
Senere i boken leker de at rullestolen er en ubåt og de drar ned til hvalene med et skilt hvor det står "vokt dem for mennesket".
Selv om bøkene er fullt av problemer som er store og små, har den hele tiden en koselig tone. Jeg tror ingen barn noen gang går trist og motløs etter å ha lest eller hørt fra Anne Caths Bøker. Det er alltid noe positivt som skjer og det hele ender alltid godt.
Man kan godt si at Anne Cath. tar opp problemer samtidig som hun stimulerer til leseglede. Anne Cat. Selv ville nok likevel ikke likt denne beskrivelsen. Orde "leseglede" mener hun er alt for begrensende. Det viktigste med lesingen er, i følge henne, innlevelse og identifikasjon. Hun ønsker å oppnå sorg, glede og nysgjerrighet hos leserne. Spesielt det med innlevelse og identifikasjon spiller en stor rolle hos Anne Cath.
Så å si alle barn lever seg inn i historiene hennes og føler identifikasjon med hovedpersonen, enten det er Lillebror, Ole Aleksander, Kaos, Guro, Eurora eller Morten Minstemann. Dette har med hennes utrolige evne til å forstå hvordan barn tenker. Hun prøver aldri ut stoffet på barn. Det er meningløst, sier hun. Det må komme innenfra. Derfor bruker hun ingen modeller, hun leser heller ikke annen barnelitteratur, og før hun skriver om en ny person må hun sette seg inn i, og bli kjent med personen. Hun foreller at hun ofte planlegger ås skrive en historie, men må forandre den fordi personene i fortellingene protesterer.
Anne Caths. Forståelse av barns tenking og evne til å "være" personene i bøkeneser vi tydelig når hun beskriver fantasiopplevelser som om de var helt reelle, hvilket de også ville ha virket som for barna som lekte dem. Gode eksempler på dette er reisene til Kaos og Bjørnar og når Ole Aleksander er i parken hos parktantene. Da leker de at de drar på fjellet og besøker noen troll. De kjører på et tok som ikke trener skinner og som egentlig bare er en tømmerstokk. Det hele fortelles slik at det virker som om det er sant, men innimellom får man påminnelser på at det hele bare er fantasi. For eksempel "Trollet, som egentlig bare var et tre, sa..."
Da Anne Cath. skulle fortelle om at Guro fikk fiolin til jul og lårte å spille på den, måtte hun selv lære seg å spille fiolin for å vite hvordan det var. Dette sammen med hennes innlevelsesevne og banebrytende stil forteller at hun tar barn på alvor. Det verste hun vet er når voksne gjør narr av barna og forteller dem ting som ikke er sant. "Barn er like kloke som voksne og det er ingen skille mellom barn og voksne" hevder hun. Derfor mener hun at barn bør fortelles sannheten, men ikke at man bør tre en masse problemer ned over ørene deres. Lek og fantasi er det viktigste og at det skal være underholdene. Barnebøkene skal gjøre barna glade og inneholde en del spennede situasjoner.
En litt morsom episode som forteller at det ikke bare er barn som finner Anne Caths historier fengende var da en mann på 80 år ringte inn til NRK og lurte på hvordan det gikk i neste episode av Ole Aleksander Filibom-bom-bom. Han var redd for at han ikke skule leve fram til neste episode.
Alt i alt vil jeg si at Anne Caths måte å skrive på er en veldig riktig måte å fortelle barn om virkeligheten på. De får vite på en indirekte måte om problemene uten at historien endre trist eller at personene må lide. Å skifte fra trist til glad på kort tid er slik barn ofte gjør og det ville være dumt hvis bøkene skulle gjøre dem langvarig deprimert. Når barn leser eller blir lest for er det for å ha en hyggelig stund, og det får de av Anne Caths bøker. Det er ikke tilfeldig at hun er og har vært i førti år; vår mest populære barnebokforfatter.
