Hvordan kan vi vite hvor norske våpen ender opp? Changemaker mener i denne gjesteartikkelen at det ikke går an å kombinere rollen som fredsbygger og krigsprofitør.
21. og 22. april inviterer utenriksminister Jonas Gahr Støre til konferanse i Oslo om væpnet vold og trusselen den innebærer i kampen mot fattigdom. Målet er blant annet å finne konkrete skritt for å redusere væpnet vold i verden. På denne konferansen ønsker Regjeringen å sette agendaen. De håper konferansen vil føre til sterkere forpliktelser fra regjeringer og sivile organisasjoner for å få bukt med det enorme problemet som væpnet vold utgjør.
Men hjelper det å prøve å slukke branner hvis man samtidig forsyner brannstiftere med bensin og fyrstikker?
De fattiges masseødeleggelsesvåpen
Regjeringen erkjenner at ukontrollert spredning av håndvåpen er en stor trussel mot menneskelig utvikling. Det påvirker livene og sikkerheten til tusenvis av mennesker og truer menneskerettighetene. Det er utvilsomt de fattige som betaler høyest pris for dette. Fattige land har dobbelt så høy risiko for å rammes av væpnet konflikt som andre land. For mange fattige er den daglige volden og kriminaliteten den alvorligste trusselen i deres tilværelse. Mange lokalsamfunn i sør lever i en tilstand av frykt som opprettholdes av enkel tilgang til håndvåpen og ammunisjon. Tilgang på håndvåpen og ammunisjon fører blant annet til at helse- og utdanningstjenestene kollapser, at mennesker flykter fra vold og at utviklingshjelpen ikke kommer frem.
Jonas Gahr Støre mener at den ukontrollerte flyten av våpen er en viktig årsak til at så mange dør av væpnet vold. Under hans tid i den rødgrønne regjeringen har imidlertid norsk våpeneksport for alvor skutt fart, uten at Norge kan garantere at norske våpen og norsk ammunisjon ikke havner på avveie. Eksporten av forsvarsmateriell har tredoblet seg fra 2004 til 2009. NATO er hovedimportør av norske våpen og ammunisjon, og USA mottar 55 prosent av den norske våpeneksporten. Ifølge ukeavisen Ny Tid er våpeneksporten til USA 21-doblet siden 2001, året da krigen mot terror begynte.
| Norge som fredsnasjon: |
|
LES OGSÅ: Mener «nikab-lov» bryter med prinsippet om lik rett til utdanning
|
Norge tjener penger på krig
Den norske stat er en stor eier i norsk våpenindustri. Våpenprodusenten Kongsberggruppen har den norske stat som hovedeier, og Norge eier i tillegg 50 prosent av aksjene i Nammo (Nordic Ammunition Company). Nammo har virksomheter i Norge, USA, Sverige, Finland, Sveits og Tyskland. USA eksporterer våpen til Israel, et land som Norge ikke selv eksporterer til, og på denne måten kan norskproduserte våpen som eksporteres fra USA ha bidratt i krigføringen på Gaza.
Changemaker mener at Norge bør utøve aktivt eierskap og kreve at forsvarsmateriell som produseres av Nammo, også utenfor Norges grenser, må følge norsk eksportregelverk.
LES OGSÅ: Lyst til å studere statsvitenskap? Les om Philips erfaringer!
Verdens strengeste våpenkontroll?
Utenriksdepartementet (UD) ved utenriksminister Jonas Gahr Støre og statssekretær Gry Larsen hevder at Norge har verdens strengeste kontrollregelverk for våpeneksport. Av etiske grunner eksporterer ikke Norge våpen til land som er i krig, hvor krig truer eller hvor grove menneskerettighetsbrudd finner sted. Et av problemene med den norske våpeneksporten er imidlertid at Norge ikke krever en såkalt sluttbrukererklæring ved salg til NATO-allierte, som utgjør 80 prosent av all norsk våpeneksport.
En sluttbrukererklæring er et juridisk bindende dokument hvor kjøper erklærer hvem som er den endelige brukeren. For at kjøper eventuelt skal kunne selge våpnene videre må man søke selger om tillatelse. Ved å kreve en garanti av dem man selger til, hindrer man muligheten for videresalg. Dette er viktig for å kunne drive effektiv våpenkontroll. Selv det strengeste eksportregelverk undergraves uten en slik garanti. Argumentet Norge bruker for ikke å kreve en slik garanti fra NATO-landene, er at forholdet mellom NATO-allierte må baseres på tillit, og at det derfor er uaktuelt å kreve sluttbrukererklæring fra NATO-land. Dette hindrer likevel ikke USA fra å kreve sluttbrukererklæringer fra NATO-allierte. Flere Nato-allierte land som importerer norsk ammunisjon, eksporterer våpen til en rekke krigsherjede land i Afrika, ifølge en rapport utarbeidet av Kirkens Nødhjelp.
Er det da riktig å påstå at Norge har verdens strengeste kontroll?
LES OGSÅ: Barn oss imellom jobber for tverrfaglig samarbeid
Folkelig engasjement ga resultater
Changemaker har siden 2006 jobbet for at Norge skal få strengere våpeneksportregelverk, og har sammen med Kirkens Nødhjelp samlet inn om lag 45.000 underskrifter av nordmenn som krever strengere kontroll. Det var derfor en stor glede for organisasjonen å få inn mål om strengere kontroll i regjeringserklæringen Soria Moria II. Der heter det at regjeringen har som mål å innføre sluttbrukererklæring fra alle land og arbeide for at dette blir norm i NATO. Det var hyggelig å lese dette etter å ha bli møtt med «vi har verdens strengeste kontroll»-retorikken til UD. Det viktigste gjenstår imidlertid - å se at politikken faktisk blir satt ut i livet.
Et annet virkemiddel for å hindre at norske våpen ikke spres ukontrollert, er å bedre merking- og sporingsmekanismene for våpen og ammunisjon. Problemet i dag er at det finnes en myriade av ulike måter å merke varene på, og det finnes også ulike koder for merkingen. Dette er i stor grad hemmelig, og hva merkingen betyr er det kun våpenindustrien som kjenner til. Det er vanskelig å opprette en uavhengig sporingsinstans så lenge det ikke er noe ensrettet og åpent system for dette. For at vi skal kunne spore ammunisjon, er det nødvendig at den er merket med informasjon som gjør det mulig å identifisere produsenten, hvem som er ammunisjonens førstekjøper og når den er produsert. Det finnes ikke bevis for at norske våpen og kuler har kommet på avveie etter at vi fikk eksportkontrolloven i 1987, men dersom vi hadde hatt skikkelige merkings- og sporingsmekanismer, hadde vi med stor sannsynlighet kunnet spore opp norske våpen i krigs- og konfliktområder. I Soria Moria II heter det at regjeringen vil arbeide for bedre merking og sporingsmekanismer for norske våpen og ammunisjon og jobbe for tilsvarende systemer internasjonalt.
Muligheter for internasjonal våpenhandelsavtale
I 2009 bestemte FNs generalforsamling at man skal forhandle frem en våpenhandelsavtale, en såkalt Arms Trade Treaty (ATT) i FN. Avtalen skal etter planen stå klar i 2012, og både stater og sivilt samfunn jobber nå for å få avtalen så sterk som mulig. Norge har uttalt at de støtter en sterk og omfattende avtale.
– Et effektivt og robust rammeverk for regulering av handel med konvensjonelle våpen er en viktig brikke i innsatsen mot væpnet vold, sa utenriksminister Støre i en pressemelding i oktober 2009.
– Det Norge gjør på hjemmebane er viktig fordi det sender signaler til det internasjonale samfunnet, sa statssekretær Gry Larsen under et seminar om norsk våpeneksport på Universitetet i Oslo 6. februar.
| Væpnet vold: |
|
Kilder: Prio, Norwatch, Changemaker LES OGSÅ: NSO sier ja til studenter på sykehjem
|
Norge må feie for egen dør
På bakgrunn av dette og det faktum at 2.000 mennesker dør i væpnet konflikt hver dag, bør Norge sette i gang tiltak for å nå de gode målsetningene i Soria Moria II, med krav om sluttbrukererklæring til NATO-allierte og bedre mekanismer for merking og sporing av våpen og ammunisjon. For å få troverdighet i prosessen med å få på plass en slik avtale må Norge gjøre sitt for at norske våpen ikke havner i gale hender. Et internasjonalt regelverk blir dessuten vanskelig å implementere dersom man mangler tilstrekkelige merking- og sporingsmekanismer.
Norge spilte en viktig rolle i å få på plass konvensjonen mot klasevåpen. Neste skritt er å få på plass en ATT. Håndvåpen er å regne som de fattiges masseødeleggelsesvåpen. Det er etisk betenkelig og et stort paradoks at norske våpen kan havne i land der Norge også driver fredsarbeid. Det er positivt å se at den nåværende regjeringen gir signaler om at de vil arbeide med dette, men til tross for målene i Soria Moria II blir vi fortsatt møtt med «Norge har verdens strengeste kontroll»-retorikken fra UD. Er målsetningene i regjeringserklæringen om sluttbrukererklæring og bedre merking og sporing bare tomme løfter?
Vi håper konferansen i april vil få fortgang i arbeidet med en effektiv og omfattende våpenhandelsavtale, men det er ikke nok med statlige møter. Norge må også feie for egen dør og sørge for at norske våpen ikke havner på avveie. Dagen før konferansen vil Changemaker overlevere underskrifter fra kampanjen «Det er typisk norsk å tjene penger på krig» til Jonas Gahr Støre. Inntil norske myndigheter gjør det de sier at de skal gjøre, vil Changemaker følge nøye med og holde presset oppe.
Denne artikkelen er også publisert i studentmagasinet Campus
