Ni av ti forskere arbeider mer enn hva som er tillatt i arbeidsmiljøloven, og mange ønsker mer tid til forskning fremfor å forelese ved universitetene.
Enkelte forskere velger derfor å gjøre en så dårlig jobb som forelesere at studentene protesterer, og dermed blir fritatt fra å undervise. Dette fremkommer av den store tidsbruker-undersøkelsen som Arbeidsforskningsinstituttet la frem i vinter.
Mye av grunnen til dette er balansen mellom forskning og undervisning. Arbeidstid henger nøye sammen med suksess i arbeidslivet for forskerne, og for de aller fleste er undervisningsporteføljen altfor stor.
|
AFI's UNDERSØKELSE:
|
|
-
32 prosent av arbeidstiden går med til undervisning, 28 prosent til forskning, og 12 prosent til administrasjon.
-
61 prosent av alle respondentene var "ganske eller svært misfornøyd" med den sammenhengende tiden til forskning.
-
Nettoutvalget er på 2764 forskere (forsknings- og undervisningsstillinger, ikke stipendiater).
-
Respondenter fra i alt 27 universiteter, statlige og private høyskoler
|
|
Av dem som oppga å ha jobbet innenfor normalarbeidsdagen siste år, hadde seks av ti ikke publisert noe vitenskapelig innhold. De som hadde jobbet mest, hadde også publisert mest.
I følge Universitetsavisa uttalte en forsker i undersøkelsen at det er bare de dagene han har forsket at han går hjem med god samvittighet. Dersom dagen har gått med utelukkende til undervisning og veiledning så føler han at dagen har vært bortkastet.
Av undersøkelsen kom det også frem at menn prioriterer forskning mye høyere enn kvinner. For eksempel oppgir tretti prosent av mennene at de jobber i tidsrommet 18.00 - 20.30, og kun femten prosent av kvinnene gjør det samme.
