(Campus):

– Baller i bevegelse er artige. Stillbilder av baller er det ingen som vil se, sier komiker og familiemann Morten Ramm.

De kommer nok godt med når han på egen hånd skal fylle Oslo Spektrum til våren. I den anledning har han nå gått med på å la seg intervjue. På vei til Feelgoods lokaler i Nydalen kommer en diger BMW opp på siden av meg, og med det samme ringer telefonen.

– Jeg er litt sent ute, sier Morten Ramm, før han ser meg gående langs veien.

– Å, det er du som går der, ja. Vi møtes bare oppe ved parkeringsplassen.

Bilen kjører videre opp bakken, og lar seg ikke sjenere av det styrtende regnet jeg går i. Folk jeg har snakket med i forkant av intervjuet fremhever Morten Ramm som en fin fyr.

Fakta om Morten Ramm:

- Morten Ramm (f. 16. juli 1978 i Tønsberg)

- To barn, med Anette Skarpås.

- Debuterte i Manshow i 2006, og har siden vært med i Rikets Røst, Torsdagsklubben og Torsdag kveld fra Nydalen.

- Aktuell med showet Kan Morten Ramm fylle Spektrum?

- Kommer også med en serie på TV2, om prosessen frem mot showet.


Kanskje er det mer riktig som Odd-Magnus Williamson sier, at han er et sympatisk rasshøl?

– Ja, det stemmer vel. Men det rasshølet er noe som jeg må dra frem. Jeg liker jo å dra ting langt, og tulle med folk. Men det er sjelden ondsinnet.

LES OGSÅ: Vi er Oslo: A cup of tea - en samtale amerikanske Talya som deler sine inntrykk fra Oslo

 

Skrekkgjøgler

Ondsinnet eller ikke, i seks år har han nå dukket opp på norske tv-skjermer, med en overveldende tilstedeværelse. Hjemme i Tønsberg gikk han gradene fra «ålreit elev» via vaktmester på Kornet flatbrødfabrikk, til daglig leder for en harrybod nede på brygga i Tønsberg. Ikke sjelden ble han sett i «finn fem feil»-skjorter. Det var nok sånn humorkarrieren startet. Lærerutdanning har han også tatt. Men når Harald Eia senere oppfordret han til å gjøre noe mer med humoren sin, var det Ramms lysende karriere i IT-avdelingen til Norwegian han satte en stopper for. Ramm forlot Lavpriskalenderen, som han tar en stor del av æren for, og endte opp i Thomas Giertsens produksjonsselskap. Først som utrivelig utereporter og skjult kamera-mann i Manshow, senere som Dj Dan og Tommy P i Torsdag kveld fra Nydalen.

 

Selvsikker: Morten Ramm er ikke redd for å drite seg ut, og gir alltid hundre prosent når han er på scenen.

Man kan spørre seg om det er noen utpreget god idé å skrive portrett av en fyr som lever av å forestille andre. Spesielt når han i tillegg er overdrevent opptatt av å ikke fremstå som noe annet enn han gjør på tv, med en sterk uvilje mot det meningsfulle. En uhelbredelig klovn. En catch phrase-maskin. En som ukentlig fremkaller ukontrollert knegging i de tusen hjem. En som, med egne ord, lever av å drite ut andre. En skrekkgjøgler. En som heller snakker om jobben enn seg selv. “Hit, men ikke lenger”, sier Dj Dan og Tommy P. Kanskje får vi noen minutter med familiemannen og arbeidsnarkomanen Ramm mot slutten av intervjuet? Samfunnskritikeren Ramm er i alle fall ikke tilgjengelig.


– Folk vil ikke høre om at jeg snakker om nyheter og om at Unicef har satt opp et barnehjem i Darfur. Det er andre folk som gjør det. Det er helt sjukt at folk hører på kjendiser på denne måten. Det er mye mer moro å prate om jobb, humor og gjøgling.

LES OGSÅ: Filmåret 2012

BLI MED BAK KULISSENE: MORTEN RAMM NAKEN PÅ FOTOSHOOT

 

Ambisiøs og selvsikker

En ting er sikkert, Morten Ramm er den typen som kan få deg til å le bare ved synet av han. Ikke bare på grunn av den absurde tannstillingen. Han har rare ører også. Og er det ikke noe lett fraværende ved blikket? Fraværende blir han også i neste runde av Torsdag kveld fra Nydalen. I stedet har han satt seg som mål å fylle Oslo Spektrum.

– Det er jo et sted hvor ingen tør å sette opp show som komiker. Når store komikere sliter med å fylle opp der inne, så... vil jeg gjøre det. Jeg skjønner at folk syns det er litt vel ambisiøst. Og jeg har nok trodd at det er enklere enn det er, men det går bra de greiene der altså, sier Ramm, og glir over i et mer eller mindre selvsikkert flir.

– Bare skriv at det der går bra.

For 545 kroner kan du overvære Morten Ramms store drøm i Spektrum. Med den prisen skulle man tro at Ramm kan forlate et leende publikum den 24. mars, og le videre i retning banken. Eller i alle fall småflire hele veien til minibanken.


– Ja, det er litt dyrt. Hva skal jeg si? Spektrum er jo dyrt, og det skal være en scene med store skjermer, og stor rigg, så det koster jo penger, da. Jeg vet ikke, jeg. Jeg er ikke noen businessmann. Men for det showet så tror jeg det er en grei pris.

 

«Alle som er idioter på TV prøver å fremstå som smarte utenfor. Jeg prøver gjerne å holde meg unna det der.»

LES OGSÅ: Lavafilm - Westerdalsstudenter med eget produksjonsselskap

 

Analkontroll

Showet ble til etter et veddemål med Thomas Giertsen, som mener at Ramm ikke er i stand til å fylle Spektrum. Taperen ender opp i en analkløereklame. Noe sier meg at det ikke er all verden til straff for en mann som Ramm.

 

Kan være drøy: - Jeg har ikke noe imot å tøye strikken, men ikke bare for å gjøre det, sier Morten Ramm.

– Jeg har ikke noe imot å tøye strikken, men ikke bare for å gjøre det. Jeg gidder ikke å sitte på Karl Johan og drite bare for å sjokkere, men pakket inn i en god idé kunne jeg gjort det. Det må være en god idé i bunn. Det må være en tanke bak, ikke mye, men litt.

Hva er det som gjør deg morsom?

– Jeg tør å prøve. Jeg har ikke vært redd for å drite meg ut, og har derfor mye bedre kontroll nå. Humor har ligget veldig naturlig for meg, men jeg har utviklet meg. Jeg trodde for eksempel aldri at jeg skulle bli noen karaktertype, ettersom jeg er veldig dårlig på dialekter og sånt. Men jeg gjør det 100 prosent, og det har mye å si. Når du står på scenen nytter det ikke å helgardere, og holde igjen; “Jeg vet ikke helt om det er morsomt”, liksom. Kvier man seg, er man død.


Hvordan jobber du frem nye karakterer?

– Det er ting jeg har hatt det artig med. Men så kan jeg kjenne at “å faen, nå begynner det å bli en karakter her”, en hel person. Men jeg er jo veldig lite i dybden på karakterene. Espen Eckbo for eksempel, han blir karakteren, og bruker lang tid på å komme inn i rollen. Jeg kan jo stå og prate om en fest jeg var på på lørdag, og så bare gå rett på scenen og drive på. Det er gjerne folk jeg har møtt, som jeg igjen drar ut det ekstreme av.

– Jeg prøver å finne noe karakteren er opptatt av, noe den brenner for. Det er viktig at de har en eller annen interesse, noe de gjerne vil, men ikke får til. Det er den motgangen som er artig. Kevin Klausen har de beste triksene, men det butter noe jævlig. Tommy P ønsker å slå igjennom, men får det ikke til. Den motstanden er viktig, at det butter, at de aldri når målet.

Og Morten Ramm ønsker å fylle Spektrum. Kanskje er det den samme motstanden han søker selv? Muligens tenker mange at Ramm er skjermet fra problemer. Og det er for så vidt riktig.


– Jeg har hørt at man burde ha en mørkere side. Men nei, jeg har ikke noe som plager meg. Jeg kan jo krangle med dama noen ganger, da. Men noe annet hadde vel vært unormalt.

Det betyr imidlertid ikke at suksessen bare skyldes sjarmen på skjermen.

– Begge programmene jeg har vært med på, både Manshow og Torsdag kveld fra Nydalen slet i starten, men endte opp som kule og ledende programmer. Det har blitt bra på grunn av jævlig mye jobbing. Og det er jeg stolt av.

 

Redd mening, Ramm?

– Det er sikkert delte meninger om du har farget eller forurenset dagligtalen, men du har utvilsomt satt ditt preg på den.

– Jeg jobber jo så mye med de karakterene, og det eneste folk sitter igjen med er «takk for det» og «ikkje bra».

– Det synes du ikke noe om?

– Jo, det er kult det. Men jeg går jo ikke inn for å lage en catch phrase, og det er jo et spørsmål om hvor mye man skal bruke det. 70 prosent av seerne digger å se ting om igjen, og syns det hadde vært helt rått hvis jeg hadde sagt «ikkje bra», og «Geir» og «røret» igjennom en hel sketsj, og de hadde knegget seg i hjel. Og så er det sikkert 30 prosent som blir fort lei, og ønsker at det hele tiden skal komme noe nytt. Men A-ha har sikkert dratt de samme låtene noen ganger, de også. Å se på humor er en læringssak for publikum, man må liksom komme inn i det, bli kjent med personlighetene bak de som er med på programmet. De som ikke liker meg på tv, kommer heller aldri til å digge humoren min.


– Mye er altså avhengig av personligheten?

– Personligheten kommer frem til syvende og sist. Uansett hvor mange parykker man prøver å gjemme seg bak, så kommer det frem.

– Det er med andre ord din vinnende personlighet som har ført deg dit du er i dag?

– Det er min vinnende personlighet, ja. Og karisma, hehe, som gjør at jeg kan holde på og holde på. Nei, jeg har ikke holdt på så lenge. Fem år, og Manshow var mer et nisjeprogram, mindre og særere. Så det er først nå at flere aldere vet hvem jeg er. Men det er fortsatt mange kapable fans der ute, som jeg må prøve å gjøgle for. Man må jo bare stole på at det man driver med er artig for andre også. For selvtillit er viktig. Hvis man ikke leverer med selvtillit, så ser folk det. Og jeg har jo troen på det jeg driver med. Hehe.

Det er ikke mye fornuftig Ramm kan lire av seg, før en slags mekanisme slår inn, og utløser en latter som avbryter det som i verste fall kunne blitt noe meningsfullt. Han vil åpenbart forbeholde seg retten til å forbli en idiot. Men jeg har tilfeldigvis fått nyss i at han er en skikkelig real kar.

– Ja, folk tror kanskje at jeg bare er en brøleape? Det skjønner jeg veldig godt. Men jeg har vel en base med gode verdier i bunnen, da. Trygghet i bunnen. Det er viktig det. Trygghet er viktig. Jeg er jo familiemann, og trives veldig godt med det. Men jeg kan tenke meg at folk tenker at jeg er gæren. Og det har jeg jo forståelse for. På tv er det jo for så vidt riktig. Jeg synes det er gøy å være guttete, og drive med rampestreker og idioti. Jeg liker smårampete ting, men er sjelden ond. At jeg driter ut folk, er jo en del av jobben min.

– Men du er ikke overdrevent interessert i å snakke om egne betraktninger.

– Nei… jeg, vet ikke. Hehe

– Alle som er idioter på TV prøver å fremstå som smarte utenfor. Jeg prøver gjerne å holde meg unna det der. Når jeg som komiker skal begynne å tenke og filosofere om andre ting, og komme med en smart vending i et finurlig språk, så føler jeg bare at jeg prøver på noe annet. Hehe. Jeg må bare droppe det. Som kjent person kan man vel få gjennom saker i media, og jeg skjønner det hvis det er noe man brenner for, men man skal passe seg for det også. Kanskje føler noen et press? Nei, jeg tror ikke det, det er sikkert bare egeninteresse.

– Men hvis folk hører på alt kjendisene har å si, bør de ta det tipset her: Kjøp billetter til Spektrum!

– Hva skjer når du er ferdig med showet?

– Når du har fylt Spektrum, hva mer er det å gjøre da? Hehe. Nei, jeg har ingen konkrete planer, men heller ikke planer om ikke å gjøre noe. Dere blir ikke kvitt meg så lett, men må nok switche forbi i enda noen år.

Dette portrettet ble først publisert i Campus #1 2012.

LES HELE MAGASINET ONLINE HER!