|
- Kan man vite noe om livet som gammel når man er ung?
Spørsmålet vris og vendes på i debutant Kjersti Annesdatter Skomsvolds bok. For kan en ung dame vite noe om livet til en gammel dame?
- Boken handler ikke først og fremst om å være gammel, men om å være menneske.
Alene uten speil
Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg handler om Mathea, som har mistet den eneste hun hadde, ektemannen Epsilon. Brått blir hun redd for å dø før noen vet at hun har levd. Noe må gjøres, hun må sette spor, begi seg ut i verden.
Hun går ikke langt, og gjør ikke store ting, men for Mathea er en butikktur et stort nok prosjekt. Små ting blir store – på godt og vondt. Men hun er ingen ”typisk gammel dame”.
- Jeg jobbet mye med å gi Mathea en egen, troverdig stemme. Som stereotyp ville hun vært uinteressant.
Men hun strikker?
- Ja, men kun helt spesielle ørevarmere til Epsilon, med kamuflasjefarger og lommer som han kan ha krutt i hvis det blir krig.
Det er en indre logikk i alt hun gjør?
- Ja, for Mathea. Er man mye alene, uten noen å speile seg i, blir man nok litt rar. Mathea vet lite om andre folk, men vet at hun selv er helt spesiell. Og det er hun stolt av. Hun mener virkelig at det blir et tap for verden når hun forsvinner. Men siden ingen vet om henne, har hun nesten forsvunnet allerede.
Skrev bok for å leve
”Epsilon” er et matematisk begrep, og betegner noe som er så mikroskopisk at det kan ses bort fra i praksis. Først vurderte Skomsvold boktittelen > ε – altså ”Større enn Epsilon”, men slo det fra seg. Matheas liv har handlet nok om Epsilon som det er, om ikke tittelen også skulle gjøre det.
- Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg springer ut av et Einstein-sitat, og følger av relativitetsteorien. Tid står sentralt i boken.
- Og døden?
- Ja. Jeg tror det å le av døden er en måte å kunne leve med den på. Døden er jo alltid til stede i livet, uansett hvor gammel man er.
Skomsvold vet hvordan det er når livet stopper opp. Hun har vært syk, og da erfarte hun ensomheten og isolasjonen hun skriver om. Faktisk var det her skrivingen startet.
- Den sprang ut av ren og skjær redsel! Jeg måtte gjøre noe for ikke å bli gal. Å ha et prosjekt var viktig. Boken er et bevis på at jeg fantes i de årene jeg var syk.
Lesing = skriving
Skomsvold har ikke ”alltid skullet bli forfatter”. Opprinnelig studerte hun til å bli sivilingeniør i datateknikk. Men så ble det både skrivelinjen på Nansenskolen og Skrivekunstakademiet i Bergen. Der lærte hun å lese.
- Lesekompetanse skaper skrivekompetanse. Jeg leser både mer og annerledes i dag. Folk spør om jeg skrev boken under inspirasjon av andre forfattere, men jeg vet ikke hvem det skulle vært. Jeg tror boken styrkes av at jeg var lite litterært bevisst mens jeg skrev.
Rart er bra
Entusiastiske kritikere har vært enige om at boken er rar. Det tar Skomsvold som en kompliment.
- Rart er bra! Og det er litt fint at jeg har laget en tittel nesten ingen greier å huske.
”Jo større jeg blir, jo saktere går jeg”, eksemplifiserer forfatteren – som svinser av gårde til Oktobers forlagsfest.
| Kjersti anbefaler: |
|
• Samuel Beckett: Første kjærlighet
Den første setningen jeg leste i boken var: ”Jo naknere hun ble, jo mer skjeløyd ble hun”. Det ligner litt på min egen boktittel! Jeg forelsket meg i Første kjærlighet.
• Hjalmar Söderberg: Doktor Glas
Udødelige formuleringer i den morderiske legens dagbok – om ekle prester og sterke kvinner, avsky og begjær,om rett og galt.
• Wolf Erlbruch: And, Døden og tulipanen
Tenk at Døden kan være så pen, både bokstavelig og billedlig. Døden er et skjelett i pyjamas, akkurat slik Mathea i min bok forestiller seg at hun vil bli
| | 
