|
Vinteren er i ferd med å ta kontroll over store deler av landet, og mange synes det kan være ekstra tungt å komme seg opp om morgenen. I disse tider er det derfor ingenting som er bedre enn å komme hjem og krype godt sammen på sofaen for å varme seg med en skikkelig god film.
Til denne femdelte anbefalingen er tilsvarende antall genrer valgt ut for å kunne gi deg anledningen til å velge ut den du liker best. Noen ganger kan det passe godt med en munnrapp action, andre ganger en klaustrofobisk grøsser. Alt dette med mer finner du i oversikten under, og alle filmene skal enkelt kunne oppdrives i en god videoforretning eller på nett.
Grøsser: «Suspiria» (Dario Argento 1977)
«Bad luck isn't brought by broken mirrors, but by broken minds.»
 Da den italienske filmskaperen Dario Argento i 1977 skapte sitt mesterverk «Suspiria» var det etter å ha produsert en rekke mer eller mindre vellykkede kult- og horrorfilmer. Argento var lenge en lavbudsjettregissør som lik andre fremadstormende grøsserfilmskapere som Sam Raimi (debuterte samme år), og Wes Craven (hadde stor suksess med «The Hills Have Eyes» dette året) laget filmene sine med lite penger, men høy grad av kreativitet. Derfor er «Suspiria» spekket med filmatiske finesser i form av kameraføring, farger og ikke minst på lydsiden, hvor bandet Goblin har laget et klassisk soundtrack.
I «Suspiria» møter vi den amerikanske studenten Suzy, som reiser til Europa for å gå på ballettskole. Det som møter henne er imidlertid alt annet enn innbydende, da en av skolens studenter observeres på vill flukt fra campus (det finnes for øvrig ingen grunn til å rømme fra siste nummer av Campus – red anm.). Suzy skal senere forstå hvorfor hennes medstudenter skjelver i buksene, og alltid gjør som de blir bedt om, ettersom hun blir vevet inn i et system fylt med okkultisme, drap og tortur.
«Suspiria» er flere ganger kåret til å være blant vår tids beste skrekkfilmer, og er et stilistisk konstruert mareritt. Enkelte av scenene blir med deg resten av livet. Filmens handling blir stadig mer klaustrofobisk, og bunner ut i et klimaks som har skremt vannet av mang en horrorfilm-entusiast.
1977 var et stort år for skapelsen av grøsserfilmen slik vi kjenner den i dag. Det var et år da de små indie-regissørene tok steget opp fra undergrunnen. De definerte sjangeren og brukte lyd og lys på en måte skrekkfilmer i dag kan se langt etter. Dario Argento´s «Suspiria» har derfor ikke bare vært en populærkulturell inspirasjon til et av Norges beste metal-band, den har også satt standarden for mesteparten av hva Hollywood spytter ut i tide og utide.
Drama: Breathless (Jean-Luc Godard 1960)
«It's sad to fall asleep. It separates people. Even when you're sleeping together, you're all alone.»
 At den franske filmskaperen Jean-Luc Godard er en av filmhistoriens dyktigste, har blitt konstatert gang på gang. Han er en pioner innen fransk film, og laget stilsikre, munnrappe og banebrytende produksjoner som er adaptert og honorert nesten til det kjedsommelige.
Blant hans første og mest definerende mesterverk er filmen «À bout de souffle» eller «Breathless». Filmen er en 90 minutter lang trendsetter i manusskriving, kostyme, klipping og dramaturgi. Godard var på denne tiden en ung, arrogant og suksesshungrig regissør som visste å benytte seg av gode venner i det franske filmmiljøet. Det gjorde at han selv ble den beste av de beste, i en tid hvor kreativiteten, engasjementet og akademia flommet i Frankrike.
«Breathless» forteller i grunn en enkel historie. Filmen handler om den dagligdagse vagabonden Michel, spilt av Jean-Paul Belmondo. Han tilbringer dagene fra time til time ved å utføre småkriminelle handlinger i Paris’ gater. En dag kommer han i skade for å ta livet av en politimann. Han er derfor på flukt da han møter den amerikanske journalistikkstudenten Patricia Francini, i Jean Sebergs skikkelse. Sammen drives de på flukt rundt i verdensmetropolen, mens de filosoferer og diskuterer livets store og små spørsmål.
«Breathless» er først og fremst en veldig romantisk film. Det er forholdet mellom de to hovedpersonene som driver historien fremover, og samtalene som de fører i ubeskjeden naturlighet. Eksempelvis har filmen en nesten 20 minutter lang sekvens hvor de to ligger på sengen, røyker og småprater uten at det blir kjedelig så mye som et sekund. Det i seg selv er en manusprestasjon – senere sett på som et av Godards varemerker. Som inspirasjonkilde har derfor «Breathless» satt standarden for gode romantiske dramafilmer som «Før soloppgang» og ikke minst «Bonnie & Clyde» – i tillegg til bortimot alt Quentin Tarantino har laget.
Action: Reservoir Dogs (Quentin Tarantino 1992)
«Listen kid, I'm not gonna bullshit you, all right? I don't give a good fuck what you know, or don't know, but I'm gonna torture you anyway, regardless. Not to get information. It's amusing, to me, to torture a cop. You can say anything you want cause I've heard it all before. All you can do is pray for a quick death, which you ain't gonna get»
 Ettersom Tarantino allerede er nevnt er det nesten en selvfølge å ta ham med i samlingen. Det er derfor på sin plass å velge ut hans kanskje aller beste bidrag til filmhistorien, gjennombruddsfilmen «Reservoir Dogs».
«Reservoir Dogs» var opprinnelig en lavbudsjettfilm som Tarantino skrev sammen med sin gode venn Roger Avary mens han fremdeles jobbet i videoforretning. Allerede her utviklet Quentin ideen for sitt filmatiske konsept: å stjele fra andres filmer, for så å bruke tyvegodset til å skape noe eget. Nå 16 år senere konkurrerer internettnerder, film-buffs og professorer verden over for å finne de ulike montasjene Tarantino har stjålet i det han lager. I «Reservoir Dogs» er det imidlertid innlysende. Her er nesten alt stjålet av Ringo Lam´s «City on Fire».
Historien er klassisk materiale. En gruppe av kriminelle samler seg for å planlegge det perfekte kupp. Naturligvis går noe galt underveis, og litt etter litt avdekkes et nettverk av svik, bedrag og korrupsjon innad i gruppen. Det store spørsmålet gjenstår allikevel til siste øyeblikk: hvem i gruppen har tystet til politiet? Det gjøres herved klart for en av de mest omdiskuterte skyteduellene i actionfilmens historie, mellom familie og venner, kollegaer og fiender - på liv og død.
«Reservoir Dogs» er fremdeles den av Tarantinos filmer med det mest velskrevne manuset. Her rapper han som nevnt nesten hele handlingen fra «City On Fire» men klarer allikevel å skrive et persongalleri så tettpakket med originale karakter og replikker at originalen nærmest er ugjenkjennelig. Senere skulle Tarantinos forkjærlighet for flashbackmontasjer og retrospektive fortellerstil bli et av hans best kjente varemerker. Men allerede i «Reservoir Dogs» ser man konturene av en filmskaper som har et godt grep om den hvite dukens muligheter, og vet å utnytte det til det fulle.
Thriller: Memento (Christopher Nolan 2000)
«So where are you? You're in some motel room. You just - you just wake up and you're in - in a motel room. There's the key. It feels like maybe it's just the first time you've been there, but perhaps you've been there for a week, three months.»
 I disse dager er Christopher Nolan i ferd med å bli en av de virkelig store filmskaperne i Hollywood. Han har nylig fått ros for den eminente superheltfilmen «The Dark Knight», og har laget mange gode thrillere før den tid også. En av de viktigste er den merkelige «Memento». Som en av få filmer tørr den faktisk å fortelle sin historie baklengs. Det krever sitt av skuespillere, kameramenn og manusforfattere, men heldigvis hadde «Memento» alt som skulle til for å få dette til å klaffe.
«Memento» forteller historien om den fortapte Leonard, som har mistet alt han en gang eide kjært. Han har mistet kone, barn, hus og hjem, men viktigst av alt har han mistet sin hukommelse. Derfor er mannen på konstant flukt fra motell til motell, med kun et par minutter av hukommelse til disposisjon. Han husker ikke hvem det er han møter, hvorfor han ankommer de ulike stedene og aller minst hvem han selv er. Kroppen hans er tatovert med ulike kryptiske beskjeder han ikke har sjangs til å lappe sammen til et fullstendig overblikk. Etter hvert som historien beveger seg bakover, blir tilskueren kjent med en mann som er utsatt for et komplott utenfor sin egen forståelse. Han blir vevet inn i et nett hvor man ikke aner hvem som er venn eller fiende, eller om Leonard selv er en ond eller god karakter.
«Memento» er en velskrevet og stilistisk triumf takket være Nolans stramme hånd over produktet. Han innehar evnen til å presse ut det absolutt beste av skuespillerne sine, og her er det australske Guy Pearce som virkelig får brukt hele registret sitt i rollen som Leonard. Pearce som kom til denne filmen etter å ha vært ledende i en av 90-tallets beste filmer «L.A. Confidential» gjorde et formidabelt comeback som forvirret mentalpasient. Legg til en strålende prestasjon fra senere «The Matrix»-aktuelle Carrie Anne Moss og Joe Pantoliano, og du har en film så til fingerspissene godt gjennomført at den umiddelbart ble en klassiker.
Komedie: The Gold Rush (Charlie Chaplin 1925)
 «It is in the middle of the Gold Rush. A Lone Prospector searches the tundra for gold. But he finds more than gold; He finds love, and an uproarious adventure that forever change the lives of the people he meets.»
83 år har gått siden Charlie Chaplin for alvor slo igjennom med den omfattende studiofilmen «The Gold Rush». Chaplin var sammen med Buster Keaton en av pionerene i komedie-genrens begynnelse, og hadde et voldsomt overblikk for mulighetene den hadde å by på. Det gjorde at han ikke bare ble en av historiens viktigste bidragsytere, han ble også den best kjente.
«The Gold Rush» er egentlig ikke noen komisk historie i det hele tatt. Den er mer lik en gresk tragedie i sin handling, Men Chaplin visste hvordan han skulle gjøre komiske grep som kunne få de mest depressive situasjoner til å virke lattermilde. Filmen forteller historien om en fattig landstryker under gullgraverperioden i Amerika. En tid hvor landet og den amerikanske drømmen var besatt av tanken på å finne gull for å begrave den svært utbredte fattigdommen for godt. Chaplin spiller sin karakterrolle som «The Tramp», eller «The Lone Prospector» som han er kalt i denne filmen. Og gjør det med en slik komisk eleganse som gjør filmen til en smittende energibombe.
Spesielt godt kjent er scenen hvor Chaplin ser seg nødt til å koke og spise en sko for å overleve, hvorav hans rom kompanjong Big Jim hallusinerer et bilde av Chaplin som en kalkun grunnet sin enorme sult. I denne scenen viser Chaplin filmteknisk overlegenhet, ved å bruke klippemontasjer som selv den dag i dag ser imponerende ekte ut. Det er mange enkeltscener som kan trekkes frem for å illustrere at «The Gold Rush» fremdeles er morsom den dag idag. Men aller viktigst for filmen er dens bruk av en melodramatisk fortellingsramme, som gjør at den er vanskelig å definere som en ren komedie, den er like mye en drama eller familiefilm.
Med tanke på hvilke teknologiske verktøy Chaplin hadde tilgjengelig for å kunne skape et slik mesterverk, påminner det tilskueren om at menneskesinnets skaperkraft alltid har vært sterkere enn tiden vi lever i. | 
